nyheter

Siden februar i år har WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus og direktøren for Kinas nasjonale byrå for sykdomskontroll og -forebygging, Wang Hesheng, sagt at «sykdom X» forårsaket av et ukjent patogen er vanskelig å unngå, og at vi bør forberede oss på og reagere på pandemien den forårsaker.

For det første er partnerskap mellom offentlig, privat og ideell sektor et sentralt element i en effektiv pandemirespons. Før dette arbeidet starter, må vi imidlertid gjøre en reell innsats for å sikre rettidig og rettferdig global tilgang til teknologier, metoder og produkter. For det andre har en rekke nye vaksineteknologier, som mRNA, DNA-plasmider, virusvektorer og nanopartikler, vist seg å være trygge og effektive. Disse teknologiene har vært under forskning i opptil 30 år, men ble ikke lisensiert for menneskelig bruk før Covid-19-utbruddet. I tillegg viser hastigheten som disse teknologiene blir brukt med at det er mulig å bygge en ekte hurtigresponsvaksineplattform og kan reagere på den nye SARS-CoV-2-varianten på en rettidig måte. Tilgjengeligheten av dette spekteret av effektive vaksineteknologier gir oss også et godt grunnlag for å produsere vaksinekandidater før neste pandemi. Vi må være proaktive i å utvikle potensielle vaksiner for alle virus med pandemipotensial.

For det tredje er vår pipeline av antivirale terapier godt forberedt på å reagere på viraltrusselen. Under Covid-19-pandemien ble det utviklet effektive antistoffterapier og svært effektive legemidler. For å minimere tap av liv i en fremtidig pandemi, må vi også produsere bredspektrede antivirale terapier mot virus med pandemisk potensial. Ideelt sett bør disse terapiene være i form av piller for å forbedre distribusjonskapasiteten i områder med høy etterspørsel og lav ressursbruk. Disse terapiene må også være lett tilgjengelige, uhindret av privat sektor eller geopolitiske krefter.

For det fjerde er ikke det å ha vaksiner på lager det samme som å gjøre dem allment tilgjengelige. Logistikken rundt vaksinasjon, inkludert produksjon og tilgang, må forbedres. Alliance for Innovative Pandemic Preparedness (CEPI) er et globalt partnerskap som ble lansert for å forhindre fremtidige pandemier, men det er behov for mer innsats og internasjonal støtte for å maksimere effekten. Mens man forbereder seg på disse teknologiene, må menneskelig atferd også studeres for å øke bevisstheten om samsvar og utvikle strategier for å motvirke feilinformasjon.

Til slutt er det behov for mer anvendt og grunnleggende forskning. Med fremveksten av en ny variant av SARS-CoV-2 som har et helt annet antigen, har også ytelsen til ulike vaksiner og terapeutiske legemidler som tidligere ble utviklet blitt påvirket. Ulike teknikker har hatt varierende grad av suksess, men det er vanskelig å avgjøre om det neste pandemiske viruset vil bli påvirket av disse tilnærmingene, eller om den neste pandemien vil være forårsaket av et virus. Uten å kunne forutse fremtiden, må vi investere i anvendt forskning på nye teknologier for å legge til rette for oppdagelse og utvikling av nye legemidler og vaksiner. Vi må også investere omfattende og tungt i grunnleggende forskning på epidemiske potensielle mikroorganismer, virusutvikling og antigendrift, patofysiologien til smittsomme sykdommer, menneskelig immunologi og deres innbyrdes forhold. Kostnadene ved disse initiativene er enorme, men små sammenlignet med virkningen av Covid-19 på menneskers helse (både fysisk og mental) og verdensøkonomien, anslått til mer enn 2 billioner dollar bare i 2020.

De enorme helsemessige og sosioøkonomiske konsekvensene av Covid-19-krisen peker sterkt på det kritiske behovet for et dedikert nettverk dedikert til pandemiforebygging. Nettverket vil kunne oppdage virus som sprer seg fra ville dyr til husdyr og mennesker før de utvikler seg til lokale utbrudd, for eksempel for å forhindre epidemier og pandemier med alvorlige konsekvenser. Selv om et slikt formelt nettverk aldri har blitt etablert, er det ikke nødvendigvis et helt nytt foretak. I stedet vil det bygge på eksisterende tverrsektorielle overvåkingsoperasjoner, og trekke på systemer og kapasiteter som allerede er i drift. Harmonisering gjennom innføring av standardiserte prosedyrer og datadeling for å gi informasjon til globale databaser.

Nettverket fokuserer på strategisk prøvetaking av dyreliv, mennesker og husdyr i forhåndsidentifiserte smitteområder, noe som eliminerer behovet for verdensomspennende virusovervåking. I praksis er de nyeste diagnostiske teknikkene nødvendige for å oppdage tidlige smittede virus i sanntid, samt for å oppdage mange viktige endemiske virusfamilier i prøver, samt andre nye virus som stammer fra dyreliv. Samtidig er det behov for en global protokoll og beslutningsstøtteverktøy for å sikre at nye virus fjernes fra infiserte mennesker og dyr så snart de oppdages. Teknisk sett er denne tilnærmingen gjennomførbar på grunn av den raske utviklingen av flere diagnostiske metoder og rimelige neste generasjons DNA-sekvenseringsteknologier som muliggjør rask identifisering av virus uten forkunnskap om målpatogenet og gir artsspesifikke/stammespesifikke resultater.

Etter hvert som nye genetiske data og tilhørende metadata om zoonotiske virus i dyrelivet, levert av virusoppdagelsesprosjekter som Global Virome Project, legges inn i globale databaser, vil det globale virusovervåkingsnettverket bli mer effektivt til å oppdage tidlig virusoverføring til mennesker. Dataene vil også bidra til å forbedre diagnostiske reagenser og bruken av dem gjennom nytt, mer tilgjengelig og kostnadseffektivt utstyr for patogendeteksjon og sekvensering. Disse analytiske metodene, kombinert med bioinformatiske verktøy, kunstig intelligens (KI) og stordata, vil bidra til å forbedre dynamiske modeller og prediksjoner av infeksjon og spredning ved gradvis å styrke kapasiteten til globale overvåkingssystemer for å forhindre pandemier.

Det er betydelige utfordringer å etablere et slikt longitudinelt overvåkingsnettverk. Det er tekniske og logistiske utfordringer knyttet til å utforme et prøvetakingsrammeverk for virusovervåking, etablere en mekanisme for deling av informasjon om sjeldne smitteoverføringer, opplære kvalifisert personell og sikre at folkehelsesektoren og dyrehelsesektoren sørger for infrastrukturstøtte for innsamling, transport og laboratorietesting av biologiske prøver. Det er behov for regulatoriske og lovgivende rammeverk for å håndtere utfordringene med å behandle, standardisere, analysere og dele store mengder flerdimensjonale data.

Et formelt overvåkingsnettverk må også ha egne styringsmekanismer og medlemmer av offentlige og private organisasjoner, i likhet med Global Alliance for Vaccines and Immunisation. Det bør også være fullt ut i tråd med eksisterende FN-organisasjoner som Verdens mat- og landbruksorganisasjon/Verdens organisasjon for dyrehelse/WHO. For å sikre nettverkets langsiktige bærekraft er det behov for innovative finansieringsstrategier, som å kombinere donasjoner, tilskudd og bidrag fra finansieringsinstitusjoner, medlemsstater og privat sektor. Disse investeringene bør også knyttes til insentiver, spesielt for det globale sør, inkludert teknologioverføring, kapasitetsutvikling og rettferdig deling av informasjon om nye virus oppdaget gjennom globale overvåkingsprogrammer.

Selv om integrerte overvåkingssystemer er avgjørende, er det til syvende og sist nødvendig med en flerdelt tilnærming for å forhindre spredning av zoonotiske sykdommer. Innsatsen må fokusere på å ta tak i de underliggende årsakene til overføring, redusere farlig praksis, forbedre husdyrproduksjonssystemer og styrke biosikkerheten i animalsk næringskjede. Samtidig må utviklingen av innovativ diagnostikk, vaksiner og behandling fortsette.

For det første er det viktig å forhindre ringvirkninger ved å ta i bruk en «Én helse»-strategi som knytter sammen dyre-, menneskers og miljøets helse. Det er anslått at omtrent 60 % av sykdomsutbrudd som aldri før er sett hos mennesker, er forårsaket av naturlige zoonotiske sykdommer. Ved å regulere handelsmarkeder strengere og håndheve lover mot handel med ville dyr, kan menneske- og dyrepopulasjoner skilles mer effektivt. Tiltak for arealforvaltning, som å stoppe avskoging, gagner ikke bare miljøet, men skaper også buffersoner mellom ville dyr og mennesker. Utbredt bruk av bærekraftige og humane jordbrukspraksiser vil eliminere overforbruk hos husdyr og redusere bruken av profylaktiske antimikrobielle midler, noe som fører til ytterligere fordeler i å forhindre antimikrobiell resistens.

For det andre må laboratoriesikkerheten styrkes for å redusere risikoen for utilsiktet utslipp av farlige patogener. Reguleringskrav bør omfatte stedsspesifikke og aktivitetsspesifikke risikovurderinger for å identifisere og redusere risikoer; kjerneprotokoller for forebygging og kontroll av infeksjoner; og opplæring i riktig bruk og anskaffelse av personlig verneutstyr. Eksisterende internasjonale standarder for biologisk risikostyring bør tas i bruk i stor grad.

For det tredje bør GOF-of-function (GOF)-studier som tar sikte på å belyse overførbare eller patogene egenskaper ved patogener, overvåkes på passende måte for å redusere risikoen, samtidig som det sikres at viktig forskning og vaksineutviklingsarbeid fortsetter. Slike GOF-studier kan produsere mikroorganismer med større epidemisk potensial, som kan slippes ut utilsiktet eller med vilje. Det internasjonale samfunnet har imidlertid ennå ikke blitt enige om hvilke forskningsaktiviteter som er problematiske eller hvordan risikoen skal reduseres. Gitt at GOF-forskning utføres i laboratorier rundt om i verden, er det et presserende behov for å utvikle et internasjonalt rammeverk.