nyheter

Befolkningens aldring øker eksponentielt, og etterspørselen etter langtidspleie vokser også raskt. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) trenger omtrent to av tre personer som når alderdommen langsiktig støtte til dagliglivet. Langtidspleiesystemer rundt om i verden sliter med å takle disse økende kravene. Ifølge FNs fremdriftsrapport om tiåret for sunn aldring (2021–2023) har bare omtrent 33 % av de rapporterende landene tilstrekkelige ressurser til å integrere langtidspleie i eksisterende helse- og sosialomsorgssystemer. Utilstrekkelige langtidspleiesystemer legger en økende byrde på uformelle omsorgspersoner (vanligst familiemedlemmer og partnere), som ikke bare spiller en nøkkelrolle i å opprettholde helsen og funksjonen til omsorgsmottakere, men også fungerer som veiledere til komplekse helsesystemer som sikrer punktlighet og kontinuitet i omsorgstjenestene. Rundt 76 millioner uformelle omsorgspersoner yter omsorg i Europa. I land i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) blir omtrent 60 % av eldre mennesker fullt ivaretatt av uformelle omsorgspersoner. Med den økende avhengigheten av uformelle omsorgspersoner er det et presserende behov for å etablere passende støttesystemer.

Omsorgspersoner er ofte eldre selv og kan ha kroniske, skrøpelige eller aldersrelaterte funksjonshemminger. Sammenlignet med yngre omsorgspersoner kan de fysiske kravene fra omsorgsarbeid forverre disse eksisterende medisinske tilstandene, noe som fører til større fysisk belastning, angst og dårlig selvvurdering av helsen. En studie fra 2024 fant at eldre voksne med uformelt omsorgsansvar opplevde en kraftig nedgang i fysisk helse sammenlignet med personer på samme alder som ikke er omsorgspersoner. Eldre omsorgspersoner som gir omsorg til pasienter som trenger intensivbehandling, er spesielt sårbare for bivirkninger. For eksempel økes belastningen på eldre omsorgspersoner i tilfeller der omsorgspersoner med demens viser apati, irritabilitet eller økte svekkelser i instrumentelle aktiviteter i dagliglivet.

Kjønnsubalansen blant uformelle omsorgspersoner er betydelig: omsorgspersonene er ofte middelaldrende og eldre kvinner, spesielt i lav- og middelinntektsland. Kvinner er også mer sannsynlig å gi omsorg for komplekse tilstander som demens. Kvinnelige omsorgspersoner rapporterte høyere nivåer av depressive symptomer og funksjonsnedgang enn mannlige omsorgspersoner. I tillegg har omsorgsbyrden en negativ innvirkning på helseatferd (inkludert forebyggende tjenester). En studie utført i 2020 blant kvinner i alderen 40 til 75 viste en negativ sammenheng mellom antall timer omsorgsarbeid og aksept for mammografi.

Omsorgsarbeid har negative konsekvenser, og det må gis støtte til eldre omsorgspersoner. Et kritisk første skritt i å bygge opp støtte er å investere mer i langtidsomsorgssystemer, spesielt når ressursene er begrensede. Selv om dette er kritisk, vil ikke brede endringer i langtidsomsorg skje over natten. Det er derfor viktig å gi umiddelbar og direkte støtte til eldre omsorgspersoner, for eksempel gjennom opplæring for å forbedre deres forståelse av sykdomssymptomer som omsorgspersonene deres viser, og for å støtte dem i å bedre håndtere omsorgsrelaterte byrder og bekymringer. Det er viktig å utvikle retningslinjer og tiltak fra et kjønnsperspektiv for å eliminere kjønnsulikheter i uformell langtidsomsorg. Retningslinjer må ta hensyn til potensielle kjønnsmessige konsekvenser. For eksempel kan kontantstøtte til uformelle omsorgspersoner ha utilsiktede negative effekter på kvinner, noe som motvirker deres arbeidsdeltakelse og dermed viderefører tradisjonelle kjønnsroller. Omsorgspersonenes preferanser og meninger må også tas i betraktning. Omsorgspersoner føler seg ofte neglisjert, undervurdert og rapporterer at de blir utelatt fra pasientens omsorgsplan. Omsorgspersoner er direkte involvert i omsorgsprosessen, så det er viktig at deres synspunkter verdsettes og innlemmes i klinisk beslutningstaking. Til slutt er det behov for mer forskning for å bedre forstå de unike helseutfordringene og behovene til eldre omsorgspersoner, og for å informere om tiltak. En systematisk gjennomgang av studier om psykososiale tiltak for omsorgspersoner viser at eldre omsorgspersoner fortsatt er underrepresentert i slike studier. Uten tilstrekkelige data er det umulig å gi rimelig og målrettet støtte.

En aldrende befolkning vil ikke bare føre til en kontinuerlig økning i antall eldre som trenger omsorg, men også en tilsvarende økning i antall eldre som utfører omsorgsarbeid. Nå er det på tide å redusere denne byrden og fokusere på den ofte oversette arbeidsstyrken av eldre omsorgspersoner. Alle eldre, enten de er omsorgsmottakere eller omsorgspersoner, fortjener å leve sunne liv.