nyheter

Studien fant at i aldersgruppen 50 år og eldre var lavere sosioøkonomisk status signifikant assosiert med økt risiko for depresjon. Blant disse spiller lav deltakelse i sosiale aktiviteter og ensomhet en formidlende rolle i årsakssammenhengen mellom de to. Forskningsresultatene avslører for første gang virkningsmekanismen mellom psykososiale atferdsfaktorer og sosioøkonomisk status og risikoen for depresjon hos eldre, og gir viktig vitenskapelig bevisstøtte for formulering av omfattende psykiske helseintervensjoner i den eldre befolkningen, eliminering av sosiale helsedeterminanter og akselerering av realiseringen av globale mål for sunn aldring.

Depresjon er det ledende psykiske helseproblemet som bidrar til den globale sykdomsbyrden og den ledende dødsårsaken blant psykiske helseproblemer. Den omfattende handlingsplanen for psykisk helse 2013–2030, vedtatt av WHO i 2013, fremhever viktige skritt for å tilby passende tiltak for personer med psykiske lidelser, inkludert de med depresjon. Depresjon er utbredt blant eldre, men den er i stor grad udiagnostisert og ubehandlet. Studier har funnet at depresjon i alderdommen er sterkt assosiert med kognitiv svikt og risikoen for hjerte- og karsykdommer. Sosioøkonomisk status, sosial aktivitet og ensomhet har vært uavhengig assosiert med utviklingen av depresjon, men deres kombinerte effekter og spesifikke mekanismer er uklare. I sammenheng med global aldring er det et presserende behov for å avklare de sosiale helsedeterminantene for depresjon i alderdommen og deres mekanismer.

Denne studien er en populasjonsbasert, tverrnasjonal kohortstudie som bruker data fra fem nasjonalt representative undersøkelser av eldre voksne i 24 land (gjennomført fra 15. februar 2008 til 27. februar 2019), inkludert Health and Retirement Study, en nasjonal helse- og pensjonsstudie, HRS, den engelske longitudinelle studien av aldring, ELSA, Survey of Health, Ageing and Retirement in Europe, The Survey of Health, Ageing and Retirement in Europe, China Health and Retirement Longitudinal Study, The China Health and Retirement Longitudinal Study, CHARLS og den mexicanske helse- og agingstudien (MHAS). Studien inkluderte deltakere i alderen 50 år og eldre ved baseline som rapporterte informasjon om sin sosioøkonomiske status, sosiale aktiviteter og følelser av ensomhet, og som ble intervjuet minst to ganger. Deltakere som hadde depressive symptomer ved baseline, de som manglet data om depressive symptomer og kovariater, og de som manglet ble ekskludert. Basert på husholdningsinntekt, utdanning og sysselsettingsstatus ble den underliggende kategorianalysemetoden brukt til å definere sosioøkonomisk status som høy og lav. Depresjon ble vurdert ved hjelp av den meksikanske helse- og aldringsstudien (CES-D) eller EURO-D. Sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og depresjon ble estimert ved hjelp av Cox proporsjonale hazardmodell, og de samlede resultatene fra fem undersøkelser ble innhentet ved hjelp av en tilfeldig effektmodell. Denne studien analyserte videre de felles og interaktive effektene av sosioøkonomisk status, sosiale aktiviteter og ensomhet på depresjon, og utforsket de medierende effektene av sosiale aktiviteter og ensomhet på sosioøkonomisk status og depresjon ved hjelp av kausal medieringsanalyse.

Etter en median oppfølgingstid på 5 år utviklet 20 237 deltakere depresjon, med en insidensrate på 7,2 (95 % konfidensintervall 4,4–10,0) per 100 personår. Etter justering for en rekke forstyrrende faktorer fant analysen at deltakere med lavere sosioøkonomisk status hadde høyere risiko for depresjon sammenlignet med deltakere med høyere sosioøkonomisk status (samlet HR = 1,34; 95 % KI: 1,23–1,44). Av sammenhengene mellom sosioøkonomisk status og depresjon var kun 6,12 % (1,14–28,45) og 5,54 % (0,71–27,62) mediert av henholdsvis sosiale aktiviteter og ensomhet.

Bare samspillet mellom sosioøkonomisk status og ensomhet ble observert å ha en signifikant effekt på depresjon (samlet HR = 0,84; 0,79–0,90). Sammenlignet med deltakere med høy sosioøkonomisk status som var sosialt aktive og ikke ensomme, hadde deltakere med lav sosioøkonomisk status som var sosialt inaktive og ensomme en høyere risiko for depresjon (aggregert HR = 2,45; 2,08–2,82).

Sosial passivitet og ensomhet medierer bare delvis sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og depresjon, noe som tyder på at i tillegg til tiltak rettet mot sosial isolasjon og ensomhet, er det behov for andre effektive tiltak for å redusere risikoen for depresjon hos eldre voksne. Videre fremhever de kombinerte effektene av sosioøkonomisk status, sosial aktivitet og ensomhet fordelene med samtidige integrerte tiltak for å redusere den globale byrden av depresjon.